BLOGG Svalbard sør til nordvest Skiekspedisjon 2025
Ruten fra Svalbard sør til nordvest i 2025
Dag 33
FERDIG!!
Gruppen ble plukket opp med båt i dag, og er på vei tilbake til Longyearbyen. De er de første menneskene noensinne som har gjennomført denne unike og krevende skiekspedisjonen. Vi er veldig stolte av guiden vår Kristoffer og hele teamet.
Dag 32
Gruppen våknet til en klar, solrik himmel og en utrolig utsikt. Klokken 07:00 var noen allerede ute og tok bilder!
Skikjøringen startet nedover brepasset, hvor de plutselig møtte en sone med enorme sprekker. Alle var raske med å taue seg inn, og like raskt som de hadde kommet inn i sprekkeområdet – var de ute av det.
De fortsatte inn på Lilliehöökbreen og deretter videre til Satelittpasset. Her snek kulden seg inn fra nord, og ansiktsmasker og dunjakker ble snart på. Akk, ingen totimers lunsj i dag ... Etter en rask stopp og like rask spising var alle klare til å sette i gang.
Gruppen fullførte fire etapper på ski før lunsj, og tre til etterpå, totalt 20 kilometer. Leiren ble slått opp på Lurøybreen, bare fire kilometer fra Magdalenefjorden. I morgen skal gruppen kjøre ned Miethebreen til kysten, hvor båten plukker dem opp.
Det er en merkelig følelse at ekspedisjonen skal ta slutt i morgen – hver dag har føltes så langt unna mål, og nå, plutselig, er den her. I kveld får alle mest mulig ut av sin siste natt.
Dag 31
Etter en god og avslappende natts søvn på Monacobreen var gruppen igjen klar til å dra klokken 09:00. Planen for dagen var å gå 17 kilometer på ski med 400 høydemeter for å nå Teltpasset. Alle var enige om at et sted med ordet «telt» i måtte være det perfekte stedet å slå leir.
Gruppen fullførte fire etapper på ski, og snøen tynnet gradvis ut – noe som gjorde det lettere og lettere å gli over. På et tidspunkt ble det til og med blåis. I dag var det turens lengste lunsjpause. Årsaken? En pizzalevering!
Signe Maria hadde avtalt med venner i Longyearbyen å få pizza levert til båten som skulle hente dem i Magdalenefjorden. Så der var de – fastspent midt i ingensteds – med Kristoffer og Sebastian på den ene siden av en snøbro, og Signe Maria, Ali og Trond på den andre, ivrig diskuterende pizzafyll før de bestilte.
Etter lunsj gikk gruppen to etapper på ski – og vips, de ankom Teltpasset. En sterk vind møtte dem, men etter så mange dager på ekspedisjon var leiren satt opp på et blunk. Nå er alle stuet ned i soveposene sine, og den muntre summingen fra ovnene fyller leiren.
Dag 30
Da gruppen slo leir i går, lå en tykk tåke over Monacobreen. I morges tittet alle slitne ut av teltene sine i håp om at tåken hadde lettet før de skulle krysse den farlige isbreen, full av store sprekker. Og det hadde den! Solen skinte, og forholdene var perfekte for å navigere på breen.
På dagens tredje etappe fikk gruppen en stor overraskelse – isbjørnspor! Bjørnen hadde kommet fra vest og gått østover, rett gjennom et felt med sprekker 700 meter over havet. De anslo at møtet hadde skjedd for kanskje 4–5 dager siden. Alle var begeistret over å se sporene og dro av gårde mens de funderte over isbjørnens mystiske veier.
Nå befinner gruppen seg i et område med enestående og spektakulær skjønnhet. Kristoffer sier til og med at det er det aller beste Spitsbergen har å by på. Sannsynligvis har det ikke vært noe menneske her siden mai eller juni i fjor, noe som gir det hele et ekstra lag med spenning.
Totalt tilbakela gruppen 24 kilometer og 8,5 etapper på ski i dag, hvorav seks av dem var i tau. Når de nærmer seg Magdalenefjorden, er de ikke bare velfylte med kaffe, men også med middag. Så i kveld fortærte alle to porsjoner med feltmåltider, noe som resulterte i matkoma og en dyp, velfortjent søvn for alle.
Dag 29
Endelig våknet gruppen til været som faktisk var meldt! En stekende sol fylte den skyfrie himmelen, og alle var i form og klare til å dra innen klokken 09:00.
De satte kursen rett nordover, inn i et område tilsynelatende uberørt av mennesker – ingen andre ekspedisjoner, ingen snøscootere. Bare vår lille gruppe og de praktfulle, skarpe fjellene som omgir isbreene de krysser.
Dagens lunsj kompenserte mer enn nok for gårsdagens iskalde 20-minutters stopp. Solen holdt alle varme, selv på 900 meter over havet. Og til Kristoffer og Signe Marias gledelige overraskelse viste det seg at Sebastian hadde masse kaffe til overs, faktisk mer enn det han trenger resten av turen – så de to java-elskere innførte en ny rutine: kaffe til lunsj resten av turen.
Alt i alt gikk gruppen åtte etapper på ski i dag, 21 kilometer, og de gleder seg til nok en dag i dette fantastiske området i morgen.
Dag 28
Ryktene om bedre vær i dag stemte ikke. Gruppen våknet til fullstendig hvitt vær og frost som dekket alt! Ved dagens andre etappe klarnet det opp, og alle hadde et flyktig håp om solskinn – bare for at verden skulle bli hvit igjen kort tid etter.
Ruten deres gikk stort sett vestover hele dagen; et kompass var knapt nødvendig gjennom tåken, da en kald, gjennomtrengende vind rett fra vest avgjørende ledet veien.
I dag kom turens korteste lunsj – måltidene frøs ned i bollene før de ble fortært, og noen valgte å beholde de store dunjakkene på for beina etter pausen.
Likevel var det ingen klager. Gruppen fullførte sine vanlige åtte etapper og tilbakela 19 kilometer. Nå fyller lyden av ovner i hvert telt leiren. Tid for å varme opp og spise middag før de kryper ned i de varme soveposene.
Dag 27
I dag, mens han pakket ned leiren, annonserte Sebastian at han nå forstår fullt ut hvorfor noen ekspedisjonsdeltakere gir ut kokebøker. Fordi det aldri har vært så mye tenkning om mat som nå. Dette utløste ved et uhell en pavlovsk reaksjon i gruppen, som fikk alle til å dagdrømme – og sikle – om måltidene som ventet dem tilbake i sivilisasjonen.
De to første etappene på ski var lange og tøffe, med en klatring og tung snø å brøyte gjennom. De byttet på å lede an i intervaller på 25 minutter. Ved slutten av den andre etappen hadde de nådd toppen av Viftepasset. Derfra startet en langsom stigning med snøfall.
Vel – for alle unntatt Trond. I en uheldig rekke hendelser klarte han å koble fra pulkaen sin, som raskt bestemte seg for å skilles fra gruppen. Trond satte i gang etterfølgeren, men bommet etter en rekke dramatiske saltoer. Heldigvis var både Trond og pulkaen uskadd og gjenforent lenger nede i bakken.
Gruppen fortsatte videre til Orsabreen, hvor de stoppet for lunsj. Fire etapper til på ski fulgte, men det er ikke mye å rapportere – sikten var så dårlig at gruppen like gjerne kunne ha gått på ski i en melpose. Kompassnålen var deres eneste veiviser fremover, men fremover gikk de!
Leiren ble slått opp nær Holtedahlfonna. Gruppen fullførte åtte etapper på ski, 16 kilometer, og er veldig fornøyde med det. Værmeldingen tyder på bedre vær i morgen – forhåpentligvis venter en dag med klarere himmel!
Dag 26
Natten gikk uten besøk fra kongen av Dickson. Det var imidlertid litt drama tidlig om morgenen – om enn av menneskelig art. Kristoffer, mer fokusert på å drikke sin første kopp kaffe enn noe annet, satte ved et uhell fyr på skiskinnet sitt mens han prøvde å tørke det over komfyren. Det viser seg at mohairskinn brenner overraskende godt.
Dagens skitur startet uten noen form for skinn fra Kristoffers side, og gruppen satte kursen inn i dalen og over morenen som førte opp til Battyebreen. Til tider føltes morenen som en labyrint, noe som ga en morsom utfordring i å velge den beste ruten gjennom den. Smeltevannskanaler måtte også krysses. Ski ble festet til pulkene, og uten å nøle vasset alle ut i den isete slapsen til fots.
Til slutt fant gruppen en passasje som førte opp på breen, hvor de tok en pause for den lengste lunsjpausen på turen så langt. Nå som de er på bresystemet, skal de følge det helt til Magdalenefjorden.
Etter lunsj kom tre etapper på ski – ikke mange, men de var tøffe. Laget klatret 400 høydemeter, mens de pløyde gjennom 10 centimeter nysnø. Likevel, med godt vær og godt humør, klarte de 16 kilometer før de slo leir for natten.
Dag 25
Gruppen var på ski i nydelig vær – vinden var stille, solen skinte med en varmende intensitet. De gikk nedover Hugindalen til Dicksonfjorden, ledsaget av et yrende dyreliv. De telte tjue ryper og hilste på flere nysgjerrige reinsdyr underveis.
Vel nede i dalen svingte de nordover og satte kursen opp Dicksonfjorden via Kapp Nathorst. Planen var fem etapper på ski før lunsj, deretter fire til før leiren. De hadde akkurat begynt på den femte etappen da de nærmet seg Kapp Nathorst. Utsikten var nydelig. Mange ringseler lå slengt utstrakt på isen ved siden av pustehullene sine, og store isbjørnspor var spredt rundt i området.
Tilskyndet av synet tok Kristoffer en nærmere titt. Trond ga fra seg den gode kikkerten sin, og der på isen – omtrent en kilometer unna – var det en lodden gul prikk. Prikken satt midt i den planlagte ruten deres. For å unngå å bli lunsj selv, bestemte gruppen seg raskt for å ta sin dit de var, og omdirigerte ruten.
De nøt en ekstra lang lunsj med utsikt, mens de tørket soveposer i solen. Etterpå vandret de rundt i området og inspiserte isbjørnsporene – gigantiske, lett store nok til å få plass til en skistøvel i størrelse 46! Alle var enige: dette måtte være kongen av Dicksonfjorden. Her ute alene på isen, med masse seler, ingen turister – bare en merkelig gruppe skiløpere som passerte forbi.
Takket være kongens tilstedeværelse ble den beskjedne planen med fire etapper etter lunsj til ti, totalt 32 kilometer. Ingenting er som en 500 kilo tung isbjørn bak deg for å spare tid på ruten.
Bilde fra arkivet vårt. Ifølge gruppen ville isbjørnsporene deres være tre ganger så store!
Dag 24
I går kveld var nok den beste isbjørnobservasjonen på turen. Kristoffer og faren hans hadde tenkt fremover allerede i mars, og lagt igjen fire sekker med bjørkeved i Ebbahytta nettopp for denne anledningen. For en herlig overraskelse for gruppen – å kunne fyre opp et skikkelig bål i hytta, og å ha et varmt sted å trekke seg tilbake til under de lange isbjørnobservasjonsvaktene. De klarte til og med å henge opp noen ting til tørk over natten.
Hytta er ikke stor nok til å romme alle, så de fortsatte å sove i teltene sine.
Klokken 09:00 var de på ski og satte kursen mot Hørbybreen, Hoelbreen og Stensiobreen. Det var noen bratte stigninger, men etter seks etapper på ski var bakkene bak dem – og utsikten de ble belønnet med var intet mindre enn ekstraordinær.
De fortsatte med en kald vind i ryggen, mens tykk tåke hang seg hardnakket fast på de sylskarpe fjelltoppene foran seg. Uansett hvor sterk vinden blåste, nektet tåken å flytte seg. Hvorfor eller hvordan tåken ikke lettet, ble dagens delte mysterium, og det ble litt underholdning. Å, de tingene man gjør utenom telefondekning!
Totalt tilbakela de 17 kilometer og steg 670 høydemeter. I morgen venter en velfortjent nedstigning!
Dag 23
I går kveld slo gruppen leir i sterk nordøstlig vind og ble advart av ekspedisjonskontakten sin (meg!) om at de kunne forvente verre vær i de tidlige morgentimer og rundt middagstid. Smarte som de er, la de en plan: holde seg godt i soveposene sine og slumre gjennom den stormfulle morgenen til middagstid.
Så overraskelsen – og kanskje et snev av skuffelse – var reell da de våknet opp til så å si ingen vind i det hele tatt. Jaja, det var ingenting å gjøre annet enn å spenne på seg skiene.
De satte kursen mot Adolfbukta, med en fantastisk utsikt over Nordenskiöldbreen. Mens de krysset Adolfbukta, var de oppmerksomme på eventuelle firbeinte besøkende, men ingen dukket opp. Lunsjen ble inntatt ute på isen, før de fortsatte videre mot Petuniabukta.
De tok den naturskjønne ruten, og stoppet ved Raudmosepynten fyr for å nyte den spektakulære utsikten over fjorden. Til sammen gikk de omtrent 20 kilometer på ski før de slo leir ved siden av en gammel hytte som het Ebbahytta.
Avbildet er gruppen på Raudmosepynten.
Dag 22
Etter en lang og avslappende natt på toppen av Murdochbreen, spente gruppen på seg skiene og gikk ned 500 meter i ett sveipende glid opp på den neste isbreen.
De suste gjennom Gipsdalen under utmerkede forhold, og nøt gleden ved jevn skikjøring. En frisk vind gjorde lunsjen litt mindre hyggelig, men kulden skulle ikke vare lenge, ettersom de snart skulle bestige Florabreen.
Etter lunsj nærmet de seg neste bestigning – og ble møtt av et syn som, ifølge Kristoffer, gjorde gruppen skrekkslagen. Hvordan kunne en isbre være så bratt? Og så lang? Humøret vaklet imidlertid bare et øyeblikk, før alle senket hodet og presset seg fremover, og tok fatt på bakken med stille besluttsomhet.
Leiren ble slått på toppen av breen, hvor de nøt en velfortjent utsikt over Nordenskiöldbreen og de majestetiske fjellene som omgir den. 22 kilometer tilbakelagt i dag – 500 av dem praktisk talt rett oppover – en sliten, men dypt fornøyd gruppe.
Dag 21
Gruppen var på skiene sine klokken 09.00, og noen etapper senere nådde de Fredheim.
Fredheim er et område med en rik fangsthistorie, med flere hytter som alle dateres tilbake til forskjellige epoker av denne aktiviteten. Den eldste hytta (nå ødelagt av kysterosjon) er Pomor, som dateres tilbake til 1890. Siden 1500 ble Pomor-jegerne sendt ut fra klostre rundt Hvitehavet for å jakte på sjøpattedyr. Senere kom de norske fangstmennene, og etter hvert ble dette spesifikke området hovedbasen til den beryktede fangstmannen Hilmar Nøis, og fra tid til annen hans familiemedlemmer.
Det finnes mange heroiske historier om Hilmar og hans utmerkede evner til å trives i Arktis. Likevel forblir historien om hans kone Ellen Dorthe, som i 1922, i "gammelhytta" i Fredheim, fødte sin første sønn helt alene i polarnatten, ofte ufortalt. I 1924 ble "Villa Fredheim" reist, og står fortsatt som kanskje en av de mer kjente restene fra den norske fangstmannstiden på Svalbard. Den er stor og velutstyrt i kontrast til de fleste fangstmannshytter rundt øya. Svalbard er rik på historie, som ofte er barsk, og historiske steder som disse står som et sant bevis på motstandskraft som er vanskelig å matche.
Fredheim er også et populært sted for lokalbefolkningen, og noen venner av Signe Maria møtte gruppen og tilbød noen gode godbiter. Gruppen vår syntes imidlertid, etter nesten tre uker med sosial isolasjon, at det var litt for folksomt, og tok av for å krysse Tempelfjorden. De kjørte 18 kilometer før de tok lunsjpause. Etter dette fortsatte de å gå på ski opp Murdochbreen, en 500 meters stigning. De hjalp hverandre med pulkene, og i de bratteste partiene måtte de til og med ta av seg skiene for å få nok feste til å komme seg opp. Klokken 19.20 slo de leir, og alle fikk en overraskelse - hjemmelagde kjeks! Alle er slitne og klare for soveposene, etter en lang, men flott dag!
Foto av Fredheim og Tempelfjorden fra sysselmesteren.
Dag 19
Når man er ute på en langtur eller ekspedisjon som denne, kan ikke alle dager være rosenrøde. Dette var en av de dagene.
Den kalde, tørre snøen gjorde skikjøringen utrolig vanskelig, og krevde innsats i hvert steg. Gruppen gikk mot Eskerdalen, i dype elveleier med mange små sidebekker, dette er mildt sagt ikke det beste terrenget for en dag med sandpapirlignende snø. Alle la ned en solid innsats, og hviler nå ut i leiren. 12 kilometer totalt, og håper på bedre forhold i morgen!
Dag 18
Etter dagen og natten med uvær føltes det fantastisk for gruppen å våkne opp til en klar og solrik dag, og endelig kunne nyte omgivelsene ordentlig.
De var på ski klokken 09:00 og gikk åtte etapper i dag. De spiste en deilig lunsj i solen, hvor soveposer ble tørket og strømforsyninger ble fylt. De er glade for å gå på ski gjennom Reindalen, et mer livlig område på Svalbard sammenlignet med isbreene, her streifer reinsdyr, samt en og annen rev.
Alt i alt løp gruppen 24,7 kilometer i dag og hadde en fin dag.
Dag 17
En hel dag i leir for gruppen! Planen var å gå noen etapper på ski etter lunsj, men været mente det ikke. Det var imidlertid ikke så verst å slappe av i teltene sine hele dagen etter de to siste ukene med ski. De koste seg med et spill med yahtzy – som Ali vant triumferende, etterfulgt av Signe Maria på andreplass.
Gruppen telte at de så langt har kjørt 350 kilometer på ski, og vært ute i 17 dager. Noe som er akkurat det som gjenstår. En halvveisfeiring var på sin plass, og toppet det vanlige matmåltidet med parmesan og smør!
Været ser bra ut den kommende uken, og alt ligger til rette for noen fine dager.
Dag 16
Natten langs kysten av Van Miljenfjorden gikk uten uønskede besøkende. En veldig velkommen reinsdyr kom imidlertid innom leiren om morgenen.
Gruppen var på ski klokken 08:00, og hadde mange fine etapper på ski utover dagen. Etter hvert som de kom nærmere Kaldbukta og Reindalen, var dyrelivet plutselig overalt – hyppigheten av isbjørnspor økte eksponentielt, en nysgjerrig polarrev og mange reinsdyr.
Under lunsj stilte gruppen seg i sirkel for å sørge for at noen potensielt kunne oppdage den som traff disse sporene, hvis vedkommende bestemte seg for å bli med dem. Etter lunsj gikk de fire etapper på ski til, til sammen 24 kilometer.
Værmeldingen for morgendagen er veldig vindfull, og gruppen vil behandle det som en hviledag.
Dag 15
Temperaturene har vært veldig forskjellige de siste par dagene. Fra -26 til -6 grader i dag. Morgenkaffen og grøten smaker like godt uansett.
I dag fortsatte gruppen ned Svalbreen og inn i Danzigdalen. De spiste en fin lang lunsj i solen før de startet kryssingen av Van Miljenjorden. Et par reinsdyr observerte hele opplevelsen med kuriøs undring.
De klarte å krysse fjorden mens kveldssolen skinte på fjellene. De tilbakela 23,5 kilometer i dag og er veldig fornøyde.
Dag 14
I løpet av natten ble isbjørnobservatørene besøkt av et par ryper som klukket i det fjerne. Velkommen besøkende i motsetning til dens større og langt fjerne slektning på Svalbard.
Det var et vakkert lys som fylte leiren idet solen sto opp, men da skiene var på og dagen ordentlig begynte – nok et hvitt lys. Det tykke sløret forble der utover dagen, men gruppen klatret opp Steenstrupbreen som planlagt, og kom seg til matlageret. Her overrasket Sebastian alle med blandede godterier, en ekte norsk helgeklassiker!
Etter cachen gikk de en ny etappe på ski og slo leir ved 15,5 kilometer og 600 høydemeter. En fin dag i Arktis!
Dag 13
Denne morgenen var den kaldeste så langt, termometeret viste -26 grader da gruppen kom ut av soveposene sine. Varm kaffe og grøt varmet godt, og de var klare for en ny dag på ski!
Været var nydelig i dag, og de hadde spektakulær utsikt over de brusende isbreene og de majestetiske fjellene.
Da de slo opp leiren etter å ha gått hele 20,5 kilometer på ski, bemerket Ali at det føles som om et kapittel av turen nærmer seg slutten. Selv om det fortsatt er en lang vei å gå, ligger Sør-Spitsbergen bak gruppen, og i morgen kommer de til matlageret de la igjen på veien sørover.
Dag 12
Været er fortsatt ikke på vår side, og ga oss nok en dag med hard skikjøring. Likevel fortsatte gruppen og gjorde gode fremskritt i dag også! Værmeldingen ser flott ut neste dag, og vi håper den slår til!
Dag 11
Gruppen våknet til snø og totalt hvitt vær, men de var fastspent i skiene klokken 08:00. De første par etappene av dagen var ikke annet enn hvite. Skituren over Sykorabreen i denne sikten tok en forsiktig tilnærming, og sakte, men sikkert kom de seg ned breen.
I noen timer hadde de fått håp om at været endelig hadde klarnet opp, men det kom raskt tilbake for fullt. Igjen gikk de på ski i fullstendig blankt vær, og nå besteg de Hornbreen. De solte seg i snø som rakk dem godt over knærne, og det tok både tid og krefter å komme seg noen vei. Passasjen over Hornbreen er ganske smal, 3,6 kilometer bred, og sprekkene i breen gjør den trygge ruten 140 meter på det smaleste. Dette er ikke lett med dårlig sikt, men Kristoffer ledet gruppen trygt over og til leiren. Alt i alt klarte de 12 kilometer i dag – en veldig imponerende distanse under disse forholdene!
Dag 10
Gruppen fikk en god natts søvn, og det føltes godt å lade batteriene helt opp. De ble imidlertid snart utladet igjen, ettersom dagens skikjøring viste seg å være vanskelig. 20 cm nysnø gjorde veien mot Sykorabreen svært tung.
Senere på dagen klarnet været opp, og gjengen fikk nyte omgivelsene. De konkluderte til og med med at de var litt melankolske over å ha forlatt det pittoreske sørlandet og dratt nordover, men ekspedisjonen går videre!
Dag 9
Gruppen har hatt en fin dag i dag. De krysset Isbukta igjen, denne gangen nordover. Lyset var vakkert, og de fikk nyte en fin utsikt. I det fjerne kunne de se teltene til vår gruppe fra Svalbard sør til nord, og bestemte seg for å slå leir med dem – en god avgjørelse, ettersom den gruppen tilbød seg å se på isbjørn den natten, noe som ga alle i gruppen vår en lang, uavbrutt søvn.
Gruppen har hatt stor progresjon og har hatt noen lange dager på ski, og alle tok en tidlig kveld.
Bildet er fra i går, da jeg ankom Sørneset.
Dag 8
I dag nådde gruppen sin første milepæl!
Gruppen kom til Sørneset akkurat i tide til lunsj. De tok en titt rundt i området og var vitne til den delvise solformørkelsen før de startet reisen tilbake nordover.
De slo leir rundt klokken 19:30 og ble overrasket av Ali med godteri han hadde med seg til alle.
En god dag alt i alt!
Dag 7
En lang og produktiv dag! Gruppen gikk på ski fra klokken 08.00 til 19.30, og vant 24 kilometer. De krysset Isbukta-bukta og nådde nesten Sørneset, hvor de skal svinge nordover igjen. Kryssingen av Isbukta gikk bra, og det mest dramatiske var litt overflatevann.
Kristoffer sier været faktisk har vært litt for varmt det siste døgnet, og er glad for å høre at det er meldt kjøligere.
Nå venter en god natts søvn!
Dag 6
Gruppen hadde en fin dag i dag, med 12,5 kilometer på ski i varmt og behagelig vær, uten engang på jakker! De slo med vilje opp leir litt tidlig for å unngå å campe for nær sjøen og dyrene som lever på havisen. I morgen skal de krysse isen i Isbukta-bukta.
Dag 5
Gruppen rapporterer om en fantastisk dag! I dag gikk de på ski over Flatbreen, etterfulgt av Hornbreen, og deretter opp på Sykorabreen.
Vinden stilnet helt, og solen varmet dem mens de spiste lunsj. Etter å ha startet ekspedisjonen med en storm, føltes det godt for de fortsatt kalde og slitne kroppene deres med en solskinnsdag, og de fikk også tørket utstyret sitt skikkelig.
De gikk nesten 21 kilometer på ski i dag og er veldig fornøyde.
Dag 4
Nok en dag med godt vær! Den første av åtte etapper var tung i dag, det var mye snø å brøyte gjennom, men Kristoffer jobbet som en hest og ledet veien opp og ned brestrømmen, mens de andre byttet på å gå først når det var nødvendig. Etter den åttende etappen hadde de tilbakelagt 18,4 kilometer. Imponerende under slike forhold! De slo leir på Flatbreen og nøt kvelden i leiren.
Dag 3
Dagen startet med mer snø og enda mildere temperaturer. Gruppen startet tidlig og gikk opp Nathorstbreen med nypåført solkrem og godt humør! Etter 17 kilometer slo de leir. Så langt har Ali og Signe Maria den høyeste poengsummen i å falle over på ski, mens Trond og Sebastian har rekorden i flest pulkavrivinger.
Dag 1/2
«Det snuggar grytefiller!», eller kreativt oversatt til «det snør ovnsvotter!», var Kristoffers første ord da han banet seg vei ut av teltet i morges. Vinden var fortsatt sterk, men temperaturene mildere, noe som førte med seg mye snø og en hvitveis. Gruppen klarte likevel å komme seg noen kilometer inn før de slo leir igjen. Sebastian, beskrevet her av Signe Maria som «gruppens personlighet» og andre guide, gravde en svært aerodynamisk snølatrine da de var i leiren. De er alle litt slitne etter den heftige starten på ekspedisjonen, men humøret virker høyt.